For søknadsfrister kommer ikke jevnt fordelt gjennom året. De kommer i bølger, med perioder med høy aktivitet og perioder med nesten ingenting. De fleste reagerer på bølgene. De venter til de treffer. De beste gjør noe annet. De forbereder seg før de kommer.
Når fristene først er der, er det for sent å starte fra bunnen av. Da må prosjektet være klart, beskrivelsen må sitte og tallene må være tenkt gjennom. Hvis ikke, blir det hastverk. Og hastverk gir sjelden gode søknader. Mellom fristene skjer det noe viktig. Det er der arbeidet burde ligge. Det er der du bygger prosjektbeskrivelsen, tester formuleringer og finner nye givere. Det er der du skaper tempo.
De som jobber jevnt gjennom året møter ikke fristene med stress. De møter dem med ferdige, eller nesten ferdige, søknader. Det gjør én ting mulig: å sende flere. Ikke én perfekt søknad, men flere gode. Og det er der forskjellen ligger.
Sannsynligheten for å få støtte øker for hver søknad du sender. Likevel er det mange som setter alt på pause mellom de store fristene. Det er en feil. Ikke fordi du må jobbe hele tiden, men fordi du går glipp av muligheter som faktisk er tilgjengelige akkurat da. Mange givere har løpende opptak, og flere behandler søknader flere ganger i året. Det betyr at det alltid finnes en åpning. Spørsmålet er om du er klar når den kommer.
Fonda er laget for å gjøre dette enklere. Å jobbe jevnt gjennom året, ha prosjektene klare og tilpasse søknader raskt når mulighetene oppstår. Så du slipper å starte på nytt hver gang. For i et system som dette er det ikke bare hva du søker på som betyr noe. Det er når du søker, og hvor ofte. Pengene går fortsatt til de som søker.